sjøkant
substantiv
MODERAT BOKMÅLen 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
BETYDNING OG BRUK
1
rand av et landområde ut mot innsjø eller hav
; kyst
| jf. havkant
SITAT
-
sôn aat ’n feskar og ’n lusbonde utant sjøkanta
2
ytterste kant av land mot innsjø eller hav
; strand
EKSEMPEL
-
landstedet lå helt i sjøkanten
SITAT
-
han har blitt mer enn imponert ved synet av Paleet med sine parkanlegg som gikk helt ned til sjøkanten(Arve Fretheim Livets kolde prosa 33 2006)