sigillant
substantiv
BØYNINGen; sigillanten, sigillanter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
sigillanten
ubestemt form flertall
sigillanter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sigila´nt]
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin sigillans (genitiv sigillantis), substantivering av adjektivisk
presens partisipp av sigillare 'forsyne med segl, forsegle'; jf. sigill
BETYDNING OG BRUK
om eldre forhold
person (eller institusjon) som forsegler brev, avtale
e.l.
SITAT
-
Reidar Aslaksson, bonde fra Borgarsysla, nevnes både som lokal domsmann og sigillant