serenade - Det Norske Akademis ordbok

serenade

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; serenaden, serenader

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

serenaden

ubestemt form flertall

serenader

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[serena:`də]

ETYMOLOGI

via fransk sérénade, fra italiensk serenata, avledet av sereno 'lys, klar; rolig, stille'

BETYDNING OG BRUK

især om eldre forhold i romanske land

(fremføring av) sang, musikk (under åpen himmel) ved aften- eller nattetid, især utenfor huset til en man vil hylle

SITATER

general Riego er … bleven modtagen med en glimrende fest med serenader og fyrverkerie

(Morgenbladet 28.10.1820/1/1)
[jeg] begyndte … at synge serenader, hvortil jeg accompagnerede mig paa guitarre

(Morgenbladet 19.03.1825/2/2)
hans harpe spilled med dæmpet stræng den ømmeste serenade

(J.S. Welhaven Samlede Digterverker II 25)
[orkesteret gav] mig en serenade udenfor mine vinduer

(Henrik Ibsen Gildet på Solhaug III 1883)

| fra forfatters fortale
de glade seilere føler ingen særlig trang til at bringe den unge dame nogen serenade

(Øvre Richter Frich Den gyldne pest (1914) 132)
her klinger ømme serenader fra luth og gitar

(Lorentz Eckhoff Paul Verlaine og symbolismen 30 1923)
de to oppførte seg som om de satt på en terrasse i Syden og hyllet sommerkvelden med en serenade

(Kjersti Ericsson I begynnelsen var mødrene 144 2024)

(kjærlighets)dikt brukt til serenade

musikk

instrumentalkomposisjon for mindre ensemble, med karakter av underholdningsmusikk (1700-tallet)

SITAT

serenade, divertimento og cassation er tre ord for akkurat det samme

(Børre Qvamme Wolfgang Amade Mozart 33 1943)

3.1

orkesterkomposisjon i større format og i friere form (1800-tallet)

SITAT