Det Norske Akademis Ordbok

sentens

sentens 
substantiv
BØYNINGen; sentensen, sentenser
UTTALE[sente´ns]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin sententia, til sentire 'føle, mene'
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet eller arkaiserende
 setning
SITATER
  • erindrer du, hvor stolt hun fremsa de franske sentenser, da kongen siste gang besøkte staden
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 64 1923)
  • Arnvid moret sig med at prente efter de gamle fortegninger, bokstaverne og sentenserne
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 131 1925)
2 
setning som konsist og poengtert uttrykker livsvisdom, allmenngyldig erfaring e.l.
; visdomsord i form av en (fullstendig) setning
 | jf. fyndord, tankespråk
SITATER
  • præsten Lassen syntes fuld av fyndsprog, av sentenser
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 199 1915)
  • fromme sentenser
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 41 1882)
     | bibelsteder eller sitater fra religiøse skrifter
  • Claes laget en sentens om det mens han drev på dekket: En venn av kongen skal først og fremst passe seg for kongen
     (Aksel Sandemose Eventyret fra kong Rhascall den syttendes tid om en palmegrønn øy 118 1950)
  • [romanen] På Guds veje [slutter] med en oppsummerende sentens som absolutt uttrykker en klar moral
     (Erik Bjerck Hagen Livets overskudd 342 2013)