semitt
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; semitten, semitter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
semitten
ubestemt form flertall
semitter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[semi´t:]
ETYMOLOGI
fra tysk Semit, Semite, foreslått av språkforskeren A.L. Schlözer
i 1781, til det bibelske navnet Sem, som ifølge 1
Mos 10,1 var sønn av Noah og stamfar for folkegruppen
som omfatter bl.a. jøder, arameere, arabere og assyrere; jf. fransk sémite, engelsk semite
BETYDNING OG BRUK
1
særlig om oldtidsforhold
person som hører til en (vesentlig vestasiatisk) folkegruppe
som taler beslektede (semittiske)
språk og som i dag omfatter bl.a. jøder og arabere
SITAT
-
de gode betingelser for transitthandel trakk mange fønikere og semitter til [Korint](A-magasinet 30.08.1930/11 Sophie Wereide)