Det Norske Akademis Ordbok

selvplager

selvplager 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; selvplageren, selvplagere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
selvplageren
ubestemt form flertall
selvplagere
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
annet ledd avledet av plage med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
person som plager seg selv fysisk eller (især) psykisk
SITATER
  • fanatiske selvplagere som f. eks. flagellantene
     (Asta Graah Bolander Renæssancens Florens 4 1927)
  • [NN er] ingen selvplager og nøyer seg med den 370 meter lange 11. etappen [i Holmenkollstafetten]
     (VG 09.05.1981/41)
  • selvplagerens mest rettferdighetsskrikende offermine
     (Stig Sæterbakken Dirty Things LBK 2010)
  • med mindre regjeringen består av selvplagere, må åpningstilbudet [i jordbruksforhandlingene] være bedre enn fjorårets 900 millioner kroner
     (Nationen 07.05.2013/7)