Det Norske Akademis Ordbok

sekterer

sekterer 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; sektereren, sekterere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
sektereren
ubestemt form flertall
sekterere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sekte:´rər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Sektierer, etter middelalderlatin sectarius 'medlem av en sekt; kjetter'; jf. suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
religion, nå sjelden
 medlem av en religiøs sekt
; sekterist
SITATER
  • tusinder galne sekterer
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VII 426)
  • de puritansk anstrøkne engelske sektererne
     (Børre Qvamme Musikk 147 1944)
2 
nå sjelden
 person (som danner eller slutter seg til gruppe eller fraksjon) med særmeninger
; sekterist