santerning
substantiv
BØYNINGen; santerningen, santerninger 
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
santerningen
ubestemt form flertall
santerninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[santæ:´rniŋ]
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til foreldet verb santere, avledet med suffikset -ing, trolig fra fransk ceintrer 'surre sammen'
BETYDNING OG BRUK
1
sjøfart
solid surring brukt ved spjelking av et knekket rundholt
e.l.
SITATER
-
bovspryddet er brækket i samterningen, signaleredes atter| jf. baugspryd
-
sprydet er raaddent ved santerningen(Stortingsforhandlinger 1911/nr. 5/Dokument nr. 70/83)| i rapport fra skipstømmermann
2
foreldet
svær surring som holder baugsprydet på plass i sitt leie