Det Norske Akademis Ordbok

sanne

sanne 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLsannet, sannet, sanning
preteritum
sannet
perfektum partisipp
sannet
verbalsubstantiv
sanning
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sa`n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av sann (adjektiv)
BETYDNING OG BRUK
få bekreftet og (måtte) erkjenne sannheten av
; innrømme
; vedgå
EKSEMPEL
  • sann mine ord!
     | merk deg hva jeg sier, for det vil vise seg å være sant
SITATER
  • hun maatte sande, han hev rattet med kars kræfter
     (Jonas Lie Rutland 43 1880)
  • du kommer nok til at sande mine ord
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 228 1882)
  • kongen er soldatens ven, det skal han stedse sande
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 177)
  • her kan det da sandes, at taushed dræber meer end ord
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker I 86)
     | vise seg å være sant, gå i oppfyllelse
  • på ny sander jeg at natten er mørkest just før daggry
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 322 1897)
  • det var en heldig beslutning, det fikk jeg sanne dagen etter
     (Bergljot Hobæk Haff Sigbrits bålferd LBK 1999)
  • jeg hadde jo alltid visst at folk der sør var annerledes, og nå fikk jeg sanne det med egne øyne
     (Ragnhild Nilstun Min lange reise ender her 182 2007)