Det Norske Akademis Ordbok

salutt

salutt 
substantiv
BØYNINGen; salutten, salutter
UTTALE[salu´t:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk salut, av latin salus (genitiv salutis) 'hell, lykke, sunnhet' (som hilsningsord); jf. tysk Salut; jf. saluttere
BETYDNING OG BRUK
1 
militær hilsen, særlig med dragen sabel eller med fane
2 
(militær) hilsen eller æresbevisning i form av (kanon)skudd
 | jf. kongesalutt, sørgesalutt, æressalutt
EKSEMPLER
  • gi, skyte salutt
  • besvare en salutt
SITATER
  • salut og dunder
     (Jonas Lie Kommandørens døttre 63 1886)
  • vi [gav] ham den første salut fra «Fram»s kanoner
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 73 1897)
  • ungdommen skjøt … salut
     (Per Mork Høstbrand 85 1918)
  • klokken tolv idag tordnet salutten fra gamle Akershus til ære for landets nye prins
     (Aftenposten 1937/96/1/3)
  • da Militærmusikken kom marsjerende nede i byen, ble den hilst velkommen med dundrende salutt
     (Kjell Gundersen Emelie, fiskehandlerens datter LBK 1999)