Det Norske Akademis Ordbok

søring

søring 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; søringen, søringer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
søringen
ubestemt form flertall
søringer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sø:`riŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av sør med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt, i Nord-Norge, ofte spøkefullt eller nedsettende
 person sørfra i landet
; sørlending
SITATER
  • Vetle-Brita var blit gift paa Sørlandet tilsidst, med en søring, som for om og solgte griser
     (Hans E. Kinck Huldren (1925) 153)
  • folket i Målselv og Bardu er «søringer» – det vil si at de er efterkommere av innflyttere sørfra
     (Norge vårt land I 18 1937)
  • er det noe tak i sånne søringer som dette her, da, tror dere?
     (Morten Jørgensen Sennepslegionen 192 1987)
  • han vet ikke hva mygg er … Søring, tenkte hun. For en pyse
     (Hanne Ørstavik Tiden det tar 96 2000)
2 
sjelden
 person fra Sørlandet
; sørlending