Det Norske Akademis Ordbok

rømning

rømning 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; rømningen, rømninger
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
rømningen
ubestemt form flertall
rømninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[rø`mniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av rømme med suffikset -ning
BETYDNING OG BRUK
1 
det å rømme eller flykte fra fengsel, arrest e.l.
SITATER
  • nede paa politistationen fik [Asbjørn Krag] vide alle enkeltheder ved rømningen
     (Stein Riverton Greven af Oslo og Den Tredje 121 1908)
  • han hverken hørte eller så noe til mig efter rømningen
     (Aksel Sandemose En flyktning krysser sitt spor 393 1933)
  • [fange]kameratene [skal ikke] unngjelde for en rømning
     (Aksel Sandemose Bakom står hin Onde og hoster så smått 166 1976)
     | fra artikkel med samme navn i Verden Gang, 1950
  • min eneste utvei [for å bli med sirkuset] var altså rømning
     (Cora Sandel Dyr jeg har kjent 10 1945)
  • en ny rømning har skjedd fra Arendal kretsfengsel – tredje på tre år
     (Dagbladet 1969/52/4/1)
  • prokurator Krull … beskyldte direktøren for å være skyld i rømningene ved det slette vakthold
     (Toril Brekke Bergskatt 228 2004)
2 
det å (hurtig og planmessig) forlate bygning, skip eller innelukket område ved brann, eksplosjon e.l.
 | jf. rømningsvei
EKSEMPEL
  • ved rømning skal man bruke trappene, ikke heisene
SITAT
  • inntrukket glassvegg … forenkler rømning ved brann
     (Ulf Grønvold Lund & Slaatto 84 1988)