Det Norske Akademis Ordbok

røkter

røkter 
substantiv
BØYNINGen; røkteren, røktere
UTTALE[rø`ktər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av røkte med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
person som røkter husdyr i fangenskap
 | jf. birøkter, reverøkter
SITATER
  • [hestene] «humre» mod den indtrædende velkjendte røgter
     (Nicolai Ramm Østgaard Fra Skov og Fjeld 160 1858)
  • han hadde vært røkter på en revefarm
     (Espen Haavardsholm Ikke søkt av sol 76 1994)
2 
person som overtar fôring av en annens ku(er)
SITAT
  • nå setter noen bufeet sitt inn hos en annen etter riktig fôringsavtale, da skal røkteren være ansvarlig for all sin uaktsomhet
     (Jo Rune Ugulen Kristiansen (oversetter) Magnus Lagabøtes landslov 150 2024)