Det Norske Akademis Ordbok

røkte

røkte 
verb
BØYNINGrøktet, røktet, røkting
UTTALE[rø`ktə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av røkt; jf. norrønt rǿkja
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 stelle for (husdyr) (ved å gi dem fôr og holde dem rene)
EKSEMPEL
  • røkte hestene
SITATER
  • [jeg] mælked og røgted Johnstons to kør
     (Knut Hamsun Kratskog 83 1903)
  • en olding som alene røktet ti bikuber
     (Erik Fosnes Hansen Beretninger om beskyttelse 22 1998)
  • overført
     
    daglig måtte han forferdes over hvor uansvarlig overlærer Jochumsen hadde røktet sine får
     (Jens Bjørneboe Jonas 87 1955)
  • jf.
     
    jeg røkter mig selv. Jeg greier mig uten sjælepleie
     (Nini Roll Anker Fru Castrups datter 143 1918)
1.1 
passe, stelle (planter) ved gjødsling, vanning, beskjæring e.l.
SITAT
  • overført
     
    løgnen, som I røgtet har og vandet, så frækt den knejser og ser ud som sandhed
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 101 1873)
2 
holde i hevd, i god stand med innsatsen og tilsynet som kreves
EKSEMPLER
  • røkte sin åker og eng
  • røkte en maskin
  • røkte sin krambod
SITATER
  • bondegilderne holdt [vardene] istand, og brødrene skiftet om at røgte dem
     (Sigrid Undset Kransen 13 1920)
  • [vi] påbyr prestene, at de røkter alle sine prestegårder og ikke ødelegger noen av dem med vanrøkt
     (Edvard Bull Jemtland og Norge 124 1927)
     | fra eldre kilde
  • flere [av fangstkvinnene] røktet egne revefeller
     (Anka Ryall Polare kvinner 93 2022)
3 
ivareta, utføre på en ordentlig måte
EKSEMPLER
  • røkte sine plikter
  • røkte sitt kall
SITATER
  • [Terje] røgted sin dont som lods på den yderste ø
     (Henrik Ibsen Digte 93 1875)
  • jeg har røgtet mit ærinde
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 88 1872)
  • nu vil jeg først røgte, hvad jeg har taget mig paa
     (Bjørnstjerne Bjørnson Sigurd Slembe 59 1862)
  • Bagler-bispen, som røgter sit kald
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 204 1872)
  • den flid og troskap hvormed han hadde røktet alle sine hverv
     (Kristianias historie II 111 1927)
  • de som skapende røkter sproget, røkter den sanne væren
     (Egil A. Wyller Tidsproblemet hos Olaf Bull 144 1959)
  • spøkefullt
     
    ivrig røktet hun noen av jordens syndefulle gjerninger og gikk regelmessig til skriftemål
     (Finn Alnæs Restdjevelens karneval 167–168 1992)