Det Norske Akademis Ordbok

røkt

røkt 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; røkten
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
røkten
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[røkt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt rǿkt, til rǿkja 'bry seg om, ense'
BETYDNING OG BRUK
det å røkte(s)
; pass
; pleie
; stell
 | jf. birøkt, fjøsrøkt
SITATER
  • til røgt og ly du trænger
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 260)
  • [en] syg stakkar, som trænger røgt og pleje
     (Henrik Ibsen Hedda Gabler 198 1890)
  • språket er en forfatters sentrale redskap. Røkten av språket må derfor aldri neglisjeres
     (Dag Solstad 14 artikler på 12 år 40 1993)
     | jf. språkrøkt