ryger
substantiv
BØYNINGrygene 
bestemt form flertall
rygene
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ry:`gər]
ETYMOLOGI
av norrønt rygir (flertall av rygr); jf. latin rugii, brukt av Tacitus ca. 100 e.Kr. om en
germansk stamme; muligens beslektet med rug
BETYDNING OG BRUK
om forhold i norrøn tid
innbyggere av Rygjafylki (Ryfylke)
SITAT
-
horder og ryger, egder og teler samlede sig sammen og bød ud baade skibe og vaaben og hærmænd