Det Norske Akademis Ordbok

rydning

rydning 
substantiv
BØYNINGen; rydningen, rydninger
UTTALE[ry`dniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til rydde, avledet med suffikset -ning
BETYDNING OG BRUK
1 
det å rydde(s)
2 
sted hvor man rydder eller har ryddet jord (og bygget hus, gård)
EKSEMPEL
  • en rydning i skogen
SITATER
  • [vi har ikke noen] at undvære her paa rydningen
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 172 1917)
  • smaamænd som sat paa rydninger og bygselspladser høit i utkanten av bygden
     (Sigrid Undset Kransen 12 1920)
  • fra Olav den hellige kristnet landet i 1030 og fram til Svartedauen i 1350, ble store områder ryddet for gårdsdrift, og disse rydningene fikk ofte et navn som endte på ruð (norrønt for rydning)
     (Øyvind Holen Groruddalen LBK 2005)
  • en liten rydning med et par falleferdige bygninger og skur
     (Alexander Leborg På vandring uten esel i Cevennene 54 2019)