Det Norske Akademis Ordbok

ruve

ruve 
verb
MODERAT BOKMÅLruvet, ruvet, ruving
preteritum
ruvet
perfektum partisipp
ruvet
verbalsubstantiv
ruving
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ru:`və]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av mellomnorsk rufa; se også ruvende
BETYDNING OG BRUK
1 
være stor (i forhold til noe annet)
; se stor ut
; rage (opp, over)
SITATER
  • skind-klædde, høje, ruved de [hærmennene] svært
     (Bjørnstjerne Bjørnson Arnljot Gelline 73 1870)
  • uthusene ruvet saa mørke og svære under de nakne gamle trær paa tunet
     (Sigrid Undset Vaaren 395 1914)
  • kraftledningens stolper ruver som Eiffeltaarn i disen
     (Hans E. Kinck Foraaret i Mikropolis 206 1926)
  • ulla hadde vokst så [sauene] ruvde som riktig store dyr der de gikk over høstbleke myrer
     (Ingvald Svinsaas Gaupe i fjellet 67 1957)
  • midt ute på plassen ruvet en fontene med en statue av jaktgudinnen Diana som midtpunkt
     (Terje Stigen Treskjæreren Johannes LBK 1990)
  • hun var bitteliten, han ruvet over henne
     (Linn Ullmann Et velsignet barn LBK 2005)
  • overført
     
    fra det øyeblikket da Nils Lykke trer inn på gården, ruver den mulige tragedien over fru Inger
     (Hanne Andrea Kraugerud Halvt avmektig i lenestolen 43 2006)
2 
overført
 ha stor betydning
; være svært viktig
SITATER
  • med klaverkvintetten skapte [Sinding] et verk som ruver i norsk kammermusikk
     (Norsk Biografisk Leksikon XIII 362 1958)
  • alt som er skrevet og formulert og som virkelig ruver ute i verden, er hans referanser
     (Kari Bøge Lins bok 213 2002)