ruptur
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; rupturen, rupturer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
rupturen
ubestemt form flertall
rupturer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ruptu:´r]
ETYMOLOGI
fra latin ruptura, til rumpere 'bryte'
BETYDNING OG BRUK