Det Norske Akademis Ordbok

runke

runke 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLrunket, runket, runking
preteritum
runket
perfektum partisipp
runket
verbalsubstantiv
runking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ro`ŋkə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
beslektet med rokke; jf. svensk 'runka', grunnbetydning 'vagge, skake'
BETYDNING OG BRUK
1 
muntlig, om gutt, mann
 stimulere seg selv seksuelt
; onanere
SITATER
  • de burde ha lært på søndagsskolen at det ikke er skammelig å ronke
     (Bjørn Gunnar Olsen Spøkelsesby 93 1972)
  • [han hadde ikke] tiltak eller mot nok til å ronke alene
     (Knut Faldbakken Bad boy 164 1988)
  • når man runker, stimulerer man penis, og særlig penishodet
     (Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl Gutteboka 88 2021)
2 
muntlig, om kvinne eller mann
 gi en partner tilfredsstillelse med hendene
; onanere
SITATER
  • [hun] grep ham rundt skaftet, ronket ham med en overraskende erfaren høyre hånd
     (Morten Jørgensen Kongen av København 85 1997)
  • jeg har en kjæreste som vil runke meg og hun vil jeg skal fingre henne
     (ung.no 2012)
  • å ta på kjønnsorganene til hverandre med hendene, kalles for fingring eller runking
     (Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl Jenteboka 228 2019)