rungle
verb
BØYNINGrunglet, runglet, rungling 
preteritum
runglet
perfektum partisipp
runglet
verbalsubstantiv
rungling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ro`ŋlə]
ETYMOLOGI
avledet av ringe (med
avlyd)
BETYDNING OG BRUK
mest dialektalt
gi fra seg høy og bråkete lyd
; larme
SITATER
-
nå viste det seg hva det var som hadde knast og runglet under føttene hans … Han hadde tråkket i stykker en dauingskalle!
-
toget buldra inn på stasjonen med et runglende brak