rugge
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; ruggen, rugger 
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
ruggen
ubestemt form flertall
rugger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ru`g:ə]
ETYMOLOGI
beslektet med rugg
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
stor, kraftig (og tykkfallen) kvinne
SITAT
-
gamla, en munter rugge