ragg - Det Norske Akademis ordbok

ragg

substantiv

MODERAT BOKMÅLet; ragget

genus

nøytrum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

ragget

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[rag:]

ETYMOLOGI

av norrønt rǫgg

BETYDNING OG BRUK

grovt, stridt, bustete hår eller pels

| jf. raggsokk, raggvott

SITATER

[ulven] reiser sit ragg

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 91)
«Hold dig bare godt fast i ragget mit,» sagde [hvitbjørnen]

(P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 243 1879)
løvemankens ragg

(Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 199)
i maskulinum

på det lengste målte raggen [til den felte isbjørnen] 35 cm

(Wanny Woldstad Første kvinne som fangstmann på Svalbard 71 1956)
jeg bøyde meg fram og klødde [katten] i ragget på brystet

(Karl Ove Knausgård Min kamp 4 177 2010)