rue - Det Norske Akademis ordbok

rue

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; ruen, ruer

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

ruen

ubestemt form flertall

ruer

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[ru:`ə]

ETYMOLOGI

av norrønt hrúfa

BETYDNING OG BRUK

dialektalt

haug

; stabel

; bunke

SITATER

ruer av pengesedler

(Theodor Dahl En hest, en prest og en morild-mann 14 1937)
den andre vedblir å signere papirer, som han tar fra en ruv til høire, og siden legger på en ruv til venstre

(Johan Bojer Kongens karer 243 1938)
det stod ennu slike ruer, små varder, her og der

(Leif B. Lillegaard Arven 140 1982)

dialektalt

klump, klatt av (dyre)ekskrementer

; ruke

SITAT