Det Norske Akademis Ordbok

ringer

ringer 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; ringeren, ringere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
ringeren
ubestemt form flertall
ringere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ri`ŋ:ər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av ringe med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
person som har til yrke å ringe (med kirkeklokke)
 | jf. klokker
EKSEMPEL
  • ringeren i Notre-Dame
SITATER
  • rundt i hver en campanile hænger ringere i taugene
     (Hans E. Kinck Mands hjerte 80 1927)
     | jf. kampanile
  • han spiller ringeren med den mest forbløffende naturtroskab
     (Lys og Skygge 1908/nr. 8/32 Kristian F. Biller)
     | fra fortellingen «I sidste Øieblik»
2 
person som ringer (i telefon)
SITAT
  • han ergret seg over at telefonen ikke var utstyrt med display sånn at han kunne få opp ringerens nummer
     (Bjørn Bottolvs Granaten LBK 2009)