rimer
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; rimeren, rimere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
rimeren
ubestemt form flertall
rimere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ri:`mər]
BETYDNING OG BRUK
især om eldre forhold, arkaiserende
person som rimer, dikter vers med rim
; dikter
; rimsmed
SITAT
-
[blant kelterne var bard kun] navnet paa de tarveligere rimere der sang til sin harpe