Det Norske Akademis Ordbok

resonnement

resonnement 
substantiv
BØYNINGet; resonnementet, resonnementer
UTTALE[resånema´ŋ:], [resonema´ŋ:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk raisonnement, avledet av raisonner, av latin rationare 'resonnere, argumentere'; jf. resonnere
BETYDNING OG BRUK
1 
resonnering
; tankerekke
SITATER
  • saadanne var mine ræsonnements
     (Arne Garborg Mogning og manndom I 138 (1881))
  • [jeg gjennomførte] et resonnement … i ni og ti ledd, med utallige reservasjoner, som jeg igjen førte ut i hypotetiske konklusjoner, mot slutten av resonnementet
     (Dag Solstad Roman 1987 185 1987)
  • et idiotsikkert resonnement
     (Dag Solstad Medaljens forside 351 1990)
2 
sjelden
 tenkning
; fornuft
SITAT
  • [man må] også ad ræsonnementets vei komme til den slutning, at der går en strøm over eller meget nær polen
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 24 1897)
3 
måte å resonnere på
; tankegang
; synsmåte
SITATER
  • «… I operaen er jo texten ogsaa kun en biting». Dette raisonnement er ikke ualmindelig
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 243)
  • jeg kan … ha interesse av å studere religiøse resonnementer og forestillinger
     (Dag Solstad Roman 1987 9 1987)