resignasjon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; resignasjonen 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
resignasjonen
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[resiŋnaʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin resignatio (genitiv resignationis); verbalsubstantiv til resignere, se resignere; jf. fransk résignation
BETYDNING OG BRUK
det å resignere (eller være resignert)
; frivillig oppgivelse av noe man har ønsker eller planer
om
SITATER
-
naar to mennesker skal leve sammen, kræves der altid en vis resignation
-
han ser på døden med resignasjon og uten sorg, for han vet at naturen er uendelig fruktbar, at intet går til spille
-
berlinerne tar krisen med stoisk ro og forstandig resignasjon(Dagbladet 1931/173/1/5)
-
en del følte bitter uvilje, mange resignasjon
-
han ser atter på meg, og nå med noe som ligner oppgitthet og sorgblandet resignasjon