Det Norske Akademis Ordbok

reir

reir 
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; reiret, reir
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
reiret
ubestemt form flertall
reir
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ræir]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt hreiðr; jf. dansk sideform rede
BETYDNING OG BRUK
1 
tilholdssted for visse dyr
 | se også rede
1.1 
skålformet tilholdssted og rugested for fugl
SITATER
  • dialektalt
     
    [fuglen] hadde rer under taket
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 66)
  • [steinskvetten] har reire straks op i kloven
     (Gabriel Scott Kilden 7 1918)
  • [småfuglen] ligger på reir
     (Aftenposten 1931/252/6/3)
  • stæren har det travelt med reirene
     (Johan Bojer Samlede verker I 107)
  • linerlene … fløy travelt fram og tilbake med strå i nebbet for å bygge reir
     (Torill Thorstad Hauger Oppbrudd LBK 1991)
  • en fugl kan forlate reiret og de uklekka eggene hvis den tror de ikke vil overleve
     (Anna Blix 40 uker 18 2023)
UTTRYKK
skite/drite i eget reir
muntlig, overført
 tale nedsettende om eget hjemsted, miljø e.l.
  • den ungdomskretsen som i dag har som hovedbeskjeftigelse å drite i eget reir
     (Dagbladet 1969/65/4/4)
  • som proletarforfatter var Aksel Sandemose … ikke redd for å skite i eget reir
     (Espen Haavardsholm Mannen fra Jante LBK 1988)
1.2 
tilholdssted, skjulested, ynglested, bol (ofte av strå, kvister e.l.) for visse krypdyr, insekter eller mindre pattedyr
 | jf. ekornreir, musereir
2 
ofte nedsettende
 tilholdssted, bolig for mennesker
 | se også rede
; jf. narkoreir, rottereir
SITATER
  • manden fandt hjem til sit rette reire
     (H. Meltzer Politinotitser (1874) 143)
  • skal mit hus være et reir for letsindige pier?
     (H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 135 1916)
3 
muntlig
 samling av sammenrotede gjenstander
; rot
 | se også rede