Det Norske Akademis Ordbok

ranke

Likt stavede oppslagsord
ranke 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; ranken, ranker
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
ranken
ubestemt form flertall
ranker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ra`ŋkə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk ranke
BETYDNING OG BRUK
1 
bøyelig, slyngende stengel eller gren
 | jf. vinranke
SITATER
  • vaarens ranker
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker I 154)
  • han sank, som ranken segner med den stamme, hvortil den klynget har den spæde green
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 110)
  • overført
     
    en alf på skønheds ranke
     (Henrik Ibsen Digte 173 1875)
  • overført
     
    i hans tale var der glissent mellem rankerne og langt mellem roserne
     (Peter Egge Lænken 178 1908)
  • ranker og spinkle busker i blomst
     (Arnulf Øverland Brød og vin 91 1924)
  • i sammenligning
     
    [Shakespeare fletter] inn nok et motiv som rummer et sidehugg til gledens fiender og som slynger sig som vilde ranker … gjennem komedien
     (Lorentz Eckhoff William Shakespeare 154 1939)
  • overført
     
    en ranke, en slags slyngplante av musikk
     (Jens Bjørneboe Før hanen galer 23 1952)
  • vannmeloner vokser ikke på trær, sa han. De vokser på ranker i jorden
     (Hilde Susan Jægtnes Jeg grunnla De forente stater 379 2021)
1.1 
botanikk
 trådformet (forgrenet eller uforgrenet) klatreorgan hos plante
2 
ornament formet (tegnet, skåret ut) som (stilisert) slyngende stengel eller gren
SITATER
  • den gamle dørkarms slanger og dens ranker
     (Henrik Ibsen Samlede verker V 416)
  • [gjenstandene av leirgods] fikk hovedsakelig brun glasur, og var gjerne dekorert med render og enkle ranker i lys begitning
     (Randi Gaustad Gammelt norsk stentøy 9 1980)
     | jf. begitning
  • rosemalingen kom fra byene og skikken der med å pryde husene med ranker
     (Thomas Thiis-Evensen Europas arkitekturhistorie 115 1995)