Det Norske Akademis Ordbok

rangler

rangler 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; rangleren, ranglere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
rangleren
ubestemt form flertall
ranglere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ra`ŋlər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av rangle med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
person som rangler
; ranglefant
 | jf. natterangler
SITAT
  • slig en slarvet fyldebøtte, slig en rangler, slig en dranket drammesluger har dig banket?
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 15)
2 
især som sisteledd i sammensetning
 person som streifer omkring
 | jf. tinderangler