Det Norske Akademis Ordbok

rabulist

rabulist 
substantiv
BØYNINGen; rabulisten, rabulister
UTTALE[rabuli´st]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Rabulist, til latin rabula 'dårlig sakfører; skrikhals, skravlebøtte, pratmaker'; jf. suffikset -ist
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 dårlig, lite ansett jurist eller sakfører
 | jf. vinkelskriver
2 
(politisk) oppvigler
; (høyrøstet) person med kontroversielle ideer
 | jf. agitator
SITATER
  • den gamle rabulist og aabenmund holdt paa at vaagne i mig
     (Arne Garborg Trætte Mænd 68 1891)
  • [en] doktrinær rabulist
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 311)
  • «rabulister» [var] det mildeste af de udtryk, de gamle brugte om de unge [kunstnerne]
     (Lorentz Dietrichson Svundne Tider IV 210 1917)
  • en rabulist, en rationalist, ja næsten en fritænker
     (H. Wiers-Jenssen Laurentius 29 1923)
  • en rabulist i mangel av opprør
     (Tom Lotherington Den tredje tjeneren 173 1985)
  • den unge rabulisten av en journalist
     (Terje Stigen Ved foten av kunnskapens tre 215 1986)
  • [jeg fikk] et rykte som rabulist i visse bornerte kretser
     (Dag Solstad Roman 1987 6 1987)
  • rabulisten og kverulanten [var nå blitt] ufarlig … tidsforløpet hadde temmet ham
     (Aftenposten 28.04.2002/Kultur/11 Johan Borgen)
     | om Bjørnstjerne Bjørnson