rabbi
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; rabbien, rabbier 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
rabbien
ubestemt form flertall
rabbier
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ra´b:i]
ETYMOLOGI
fra hebraisk 'min mester,
herre'
BETYDNING OG BRUK
1
bibelspråk, brukt som ærestittel for
jødisk skriftlærd
(min) mester
; (min) herre
| jf. rabbuni
SITATER
-
han [Judas] gikk straks bort til Jesus og sa: «Vær hilset, rabbi!» og kysset ham(Matt 26,49)
-
dere skal ikke la noen kalle dere rabbi, for én er mesteren deres, og dere er alle søsken(Matt 23,8)
-
Rembrandt … ble tidlig venn med flere jøder, blant annet en rabbi som ga ham åndelig og materiell støtte(Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
2
dialektalt, overført, foreldet
streng overordnet (mann eller kvinne)
SITAT
-
[hun] havde været en rabbi og en råsmor, skarp som et rivejern