pønitent
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; pønitenten, pønitenter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
pønitenten
ubestemt form flertall
pønitenter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[pønite´nt]
ETYMOLOGI
jf. tysk Pönitent, fra middelalderlatin poenitens (genitiv poenitentis), til latin poena 'bot, straff'; se pønitere
BETYDNING OG BRUK
1
litterært
angrende synder
2
kirkevesen, om katolske forhold
person som avlegger skriftemål
| jf. skriftefar
SITAT
-
en prest … har full anledning til å insistere på å høre skriftemål bak et gitter, av den type som skiller skriftefar og pønitent (=den skriftende) i en skriftestol(katolsk.no 15.07.1998)