Det Norske Akademis Ordbok

pønitens

pønitens 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; pønitensen, pønitenser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
pønitensen
ubestemt form flertall
pønitenser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[pønite´ns]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin poenitentia 'anger', til poenitere; se pønitere
BETYDNING OG BRUK
nå bare kirkevesen, særlig i den katolske kirke
 anger og bot
EKSEMPLER
  • gjøre pønitens
     | gjøre bot
  • tukte sitt legeme med pønitens
SITATER
  • overført
     
    det vilde blive mig en stor pønitens, om min syndige fod … skulde træde paa [domprostens likste]
     (Elisabeth Cathrine Welhaven Fra Staden og Stranden 39 1870)
     | jeg ville komme til å angre bitterlig
  • selvpaalagt pønitense
     (Nils Kjær Essays 105 1895)
  • der blev vekslet med gudstjenstlige handlinger, faste og pønitense [i klosteret]
     (A-magasinet 21.02.1931/10 Georg Flognfeldt)