Det Norske Akademis Ordbok

pø

pø 
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; pøet
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
pøet
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[pø:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
substantivering av fransk adverb peu 'lite, ikke særlig mye'; jf. uttrykket pø om pø
BETYDNING OG BRUK
1 
kollektivt, dialektalt
 eiendeler
; småsaker
; saker
EKSEMPEL
  • han rasket sammen pøet sitt og gikk
SITAT
  • nå er i alle fall boardingkortene fremvist og de kan løfte pøet sitt med seg … inn på rullebåndet
     (Bergens Tidende 23.04.2006/47)
2 
dialektalt
UTTRYKK
pø og trø
 (grunnbetydning 'småarbeid og (stadig) tråkking'; jf. trø)
småtteri
  • det var ikke pø og trø hun fikk at ta vare på
     (Sigurd Sivertsen Helmer Rise 19 1928)