Det Norske Akademis Ordbok

påta

påta 
verb
ETYMOLOGI
annet ledd ta
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 ta på (seg) (skikkelse, vesen, mine forskjellig fra ens sedvanlige, naturlige)
 | jf. påtatt
SITATER
  • satan selv paatager sig skikkelse af en lysets engel
     (2 Kor 11,14 eldre oversettelse; 2011: skaper seg om til en lysets engel)
  • Petra slog paa nakken og paatog sig en krænket mine
     (Amalie Skram Samlede Værker II 281)
2 
refleksivt
 
påta seg
 overta, ta på (seg) (ansvar, forpliktelse, gjeld, skyld, straff)
EKSEMPEL
  • påta seg skylden for noe
SITAT
  • Tesson hadde påtatt seg ansvaret for brorens barn
     (Jorun Thørring Tarantellen LBK 2007)
2.1 
love å utføre, besørge (verv, oppgave)
; ta på seg (utførelsen av noe)
SITATER
  • paata sig at ordne de andres affærer
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker II 274)
  • Tyskland hadde påtatt seg ansvaret for å bygge opp politiet [i Afghanistan]
     (Kai Eide Høyt spill om Afghanistan LBK 2010)