punktur
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; punkturen, punkturer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
punkturen
ubestemt form flertall
punkturer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[puŋktu:´r], [puŋtu:´r]
ETYMOLOGI
fra senlatin punctura, avledet av pungere 'stikke'
BETYDNING OG BRUK
2
typografi, mest om eldre forhold
stålspiss brukt til å holde papiret i en bestemt stilling
under trykking