punker
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; punkeren, punkere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
punkeren
ubestemt form flertall
punkere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[pø`ŋkər]
VARIANTpønker
BETYDNING OG BRUK
person som liker eller spiller punkmusikk
; person med stil (og holdninger) forbundet med punkmusikk
| jf. punkkultur
SITATER
-
det brøt ut små heftige kamper mellom punkere og sniffere på Grünerløkka(Arbeiderbladet 1982/70/3/5–6)
-
40–50 punkere invaderte igår kveld formannskapets tradisjonelle julebord i Oslo rådhus(Aftenposten 1986/574/7–8)
-
å rakke ned på pønk og pønkere [ble] populært
-
vil du bli skutt, eller, din jævla pønker! sa en stemme(Sverre Knudsen Hjerte til salgs 126 2002)