punch
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; punchen, puncher 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
punchen
ubestemt form flertall
puncher
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[pønʃ]
ETYMOLOGI
fra engelsk punch 'redskap til å lage hull eller fordypning preg med,
til å prege med, til å bryte stein med m.m.', trolig
forkortet form av puncheon 'redskap
til å stikke (ut), prege med', muligens fra gammelfransk ponchon, til latin pungere 'stikke'
BETYDNING OG BRUK