polygenese
substantiv
BØYNINGen; polygenesen, polygeneser 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
polygenesen
ubestemt form flertall
polygeneser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[polygene:`sə]
BETYDNING OG BRUK
det at typer av noe (f.eks. mennesker, språk, folkeminner,
kulturminner) har oppstått på flere steder og utviklet seg parallelt
og uavhengig av hverandre
| til forskjell fra monogenese
SITATER
-
[paven] avviser kategorisk teorien om «polygenese», om at menneskeslekten har hatt en rekke forfedre, og ikke bare Adam og Eva(Porsgrunns Dagblad 23.08.1950/1)
-
dyregravshistoriene kan utmerket godt ha oppstått som polygenese, det er jo et motiv som kan ha hørt heime hvor som helst(Edda 1955/270–271 Brynjulf Alver)
-
vi får neppe svar på spørsmålet om disse likhetene [i arkitektur] skyldes direkte påvirkning, eller polygenese – at utviklingen tilfeldigvis har tatt samme retning på to forskjellige steder(Byminner 2000/nr. 2–3/50 Lars Roede)