polere
verb
UTTALE[pole:´rə]
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
1
gjøre blank ved gnidning, påføring av kjemisk middel,
slipning med redskap e.l.
EKSEMPLER
-
polere en kommode
-
polere kobber og messing
-
polerte negler
SITAT
-
[glassbitene] er myke å ta på, matte og polerte i kantene
UTTRYKK
polert ris
ris med blank og glatt overflate
polere opp
polere noe så det (igjen) blir glatt, blankt og pent
-
[han stanset] for at polere op sine slædemeier
2
overført
la (person eller personlig egenskap) gjennomgå (siste)
avslipning
; forfine ved kultur
; kultivere
| jf. upolert
EKSEMPLER
-
hennes manerer må poleres
-
han trenger polering
SITAT
-
latinister har slått fast at [Holberg] skriver et elegant latin, som han ofte polerer ytterligere til nyutgaver(Lars Roar Langslet Den store ensomme 338 2001)
UTTRYKK
et polert språk
et kultivert, velpleiet språk
-
ikke engang i sproget [i Gjest Baardsens selvbiografi] er der noget eiendommeligt; det er mig for glat, poleret, for kunstig-svadsende(Fra det nationale gjennembruds tid. Breve fra Jørgen Moe til P. Chr. Asbjørnsen og andre 138 (1835) Jørgen Moe)
3
muntlig, i adjektivisk presens partisipp
(lettere) beruset
SITAT
-
ingen må vise seg tilsjasket, mens en dagen etter fritt kan tilstå en hvilken som helst tilstand fra pusset eller polert til «full som et egg»