Det Norske Akademis Ordbok

plaprer

plaprer 
substantiv
BØYNINGen; plapreren, plaprere
UTTALE[pla`prər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av plapre med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
muntlig
 person som plaprer
 | jf. etterplaprer