plante - Det Norske Akademis ordbok

plante

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; planten, planter

genus

maskulinum (femininum)

ubestemt artikkel

bestemt form entall

planten

ubestemt form flertall

planter

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[pla`ntə]

ETYMOLOGI

fra latin planta; jf. plante (verb)

BETYDNING OG BRUK

biologi

levende organisme som er karakterisert ved at den (vanligvis) har klorofyll og derfor kan utnytte lysenergi til oppbygging av organiske stoffer fra enkle uorganiske forbindelser

| jf. urt, busk, tre

SITATER

det [var] som alt ble strammet opp, også naturen selv, at alt, mennesker, dyr, planter … la an på å vise seg fra en bedre side

(Stig Sæterbakken Gjennom natten LBK 2011)
fotosyntesen som foregår i plantenes og algenes klorofyll, er blant de viktigste biokjemiske reaksjonene på landjorda

(Håvard Kauserud Soppriket 133 2021)

1.1

mindre eksemplar av plante med urteaktig stengel

| til forskjell fra tre og busk; jf. bladplante, blomsterplante

SITATER

overført

vi tok av oss buksene begge to, og planten hans hadde reist seg i full prakt

(Jens Bjørneboe Uten en tråd 102 1966)

| penis
busker og planter

(Aksel Selmer Bedringens vei LBK 2010)
frø fra forskjellige planter og trær

(Gert Nygårdshaug Chimera LBK 2011)