Det Norske Akademis Ordbok

piper

piper 
substantiv
BØYNINGen; piperen, pipere
UTTALE[pi:`pər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt pípari, fra middelnedertysk pīper; jf. suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 person som spiller på pipe, fløyte
; fløytespiller
SITATER
  • jf.
     
    Peter piper
     (Jonas Lie Gaa paa! 288 1882)
  • Piperviken eller Vika [i Oslo] var der piperne som tilhørte Akershusiske brigade holdt til
     (Gjengangeren 07.05.2010/25)
2 
mest om eldre forhold
 person som piper for å vise misnøye
 | jf. pipekonsert
SITATER
  • pibere [falt] ind; men bifaldet overdøvede dem
     (Clara Tschudi Ludwig den anden 30 1917)
  • en bitter fight mellem pipere og klappere
     (Morgenbladet 1938/118/1/2)
  • både i VG og Romerikes Blad ble «piperne» på [fotball]tribunen skjelt ut av treneren
     (Romerikes Blad 25.08.2004/28)