perturbasjon
substantiv
UTTALE[pær-turbaʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra latin perturbatio (genitiv pertubationis) 'forvirring,
uro', verbalsubstantiv til pertubare; se perturbere
BETYDNING OG BRUK
2
astronomi
avvik i den bevegelsen hos et himmellegeme (f.eks. Jorden)
i forhold til et sentrallegeme (f.eks. Solen), forårsaket av gravitasjonsvirkning
fra et tredje himmellegeme (f.eks. Jupiter)
3
fysikk
liten forstyrrelse av en enkel, veldefinert bevegelsestilstand