Det Norske Akademis Ordbok

patrisier

patrisier 
substantiv
BØYNINGen; patrisieren, patrisiere
UTTALE[patri:´siər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin patricius, substantivering av patricius; se patrisisk; jf. tysk Patrizier, fransk patricien
BETYDNING OG BRUK
1 
om antikke romerske forhold
 medlem av de slekter som eier (eller opprinnelig eide) jorden og er de eneste fullborgere
 | til forskjell fra plebeier
2 
om eldre tyske forhold
 medlem av de fornemme og rike slekter som byens råd blir valgt av
SITAT
  • hanseatiske patrisiere
     (Vibeke Løkkeberg Purpur LBK 2002)
3 
velstående byborger av gammel slekt
SITATER
  • nesten hver skrivende borger tilhører … den nye mellemklasse av velhavende handelsfolk og fremfor alt jurister, noen av dem er blitt patrisiere eller embedsadel
     (Lorentz Eckhoff Adelsmannen 18 1938)
  • eiendomsbesitterne, patrisierne, utgjorde det øverste skikt, de hadde hus og vinhaver
     (Elsbeth Wessel Wien 51 1999)
  • tante Camilla, det siste overhode i en utdøende slekt av embetsmenn, godseiere og patriciere
     (Stein Mehren Titanene 63 1974)