Det Norske Akademis Ordbok

parlamentarisme

parlamentarisme 
substantiv
BØYNINGen; parlamentarismen
UTTALE[parlamentari´smə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk parlamentarisme; jf. parlament og suffikset -isme
BETYDNING OG BRUK
politikk
 styreform hvor regjering (eller byråd, fylkesråd) utgår fra det parti (de partier) som har flertall i den styrende forsamlingen (eller som ikke har et flertall mot seg, jf. mindretallsregjering, mindretallsbyråd), og som må gå av dersom flertallet uttrykker mistillit i en avgjørende sak
SITATER
  • [et nytt ministeriums] selvfølgelige opgave skulde … være at gjennemføre den demokratiske styrelsesform, som Sverdrup og Venstre til da havde kjæmpet for – «parlamentarisme»
     (Arne Garborg Mogning og manndom I 203 (1888))
  • tida omkring parlamentarismens gjennombrudd i 1880-åra
     (Dag Solstad 25. september-plassen 136 1974)
  • parlamentarismen er ikke lenger maktens naturlige sentrum
     (Stein Mehren En rytter til fots 121 1975)
  • etter sjahen kommer parlamentarismen med frie valg
     (Tom Lotherington Den tredje tjeneren 183 1985)
  • etter min mening viser bare det som skjer nå at kommunismen var feilslått fra begynnelsen av, og at demokratiet, parlamentarismen, og det frie markedet, er det sunneste systemet
     (Tore Renberg Mannen som elsket Yngve LBK 2003)
  • bystyret i Trondheim vedtok i oktober i fjor å innføre parlamentarisme. I kommuner betyr parlamentarisme at et byråd styrer kommunen og sitter så lenge det har tillit fra bystyret. Oslo og Bergen har også parlamentarisme
     (dagsavisen.no 21.03.2024)