Det Norske Akademis Ordbok

pappa

pappa 
substantiv
BØYNINGen; pappaen, pappaer
UTTALE[pa`p:a]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
opprinnelig lydord fra barnespråk; jf. fransk papa, av latin papa; beslektet med pave
BETYDNING OG BRUK
1 
i tiltale og omtale
 barns navn på sin far
SITATER
  • her har jeg været din dukkehustru, ligesom jeg hjemme var pappas dukkebarn
     (Henrik Ibsen Et dukkehjem 168 1879)
  • pappa over middag
     (Sigrid Undset Fattige skjæbner 30 1912)
  • det bildet der, det er av mamma og pappa da de var unge
     (Jens Bjørneboe Amputasjon 43 1970)
  • pappa, kan jeg få dessert?
     (Tonje Røed Ferie 200 1999)
  • pappa ble sur en gang over at [krone]isen ikke kosta en krone, han følte det var bare lureri
     (Gulraiz Sharif Hør herʾa! 60 2020)
2 
som fellesnavn
 far
SITATER
  • det var yrende liv på stranda. Unger og ungdom og mammaer og pappaer i skjønn forening
     (Evi Bøgenæs Kitts egevn verden 63 1940)
  • godt at iallfall en del pappaer har midler til å imøtekomme sine barns behov
     (Ebba Haslund Det piper fra hornet på veggen 25 1998)
  • hun tenkte at det fantes ingen i hele verden som hadde en pappa som var like flink til å lage mat
     (Hanne Ørstavik Tiden det tar 61 2000)
  • snart kom pappaen deres for å le og spyle oss mens vi løp over gresset
     (Kristine Næss Stridig 76 2004)