paladin
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; paladinen, paladiner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
paladinen
ubestemt form flertall
paladiner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[paladi:´n]
ETYMOLOGI
fra italiensk paladino, fransk paladin, til latin palatinus 'embetsmann
ved hoffet', til palatium; se palass
BETYDNING OG BRUK
1
i gammelfransk heltediktning
krigshøvding, ridder i følget til Karl den store
EKSEMPEL
-
paladinene i Rolandskvadet
3
overført
innflytelsesrik venn av eller rådgiver hos en høytstående
person
SITAT
-
Stalin og hans paladiner(Aftenposten 1936/413/3/2)